Havnesikring i praksis – mer enn gjerder og adgangskontroll
Havnesikring handler ikke bare om gjerder og adgangskontroll, men om evnen til å tåle cyberangrep, avdekke innsidere og håndtere sammensatte hendelser i en stadig mer urolig verden.
Norske havner er ikke bare logistikkpunkter og
industriområder. De er forutsetninger for forsyning av mat, drivstoff,
byggematerialer, klær og beredskapsressurser. Når en havn mister funksjonsevnen,
får det konsekvenser langt utover den enkelte havn.
Likevel blir havnesikring ofte et spørsmål om å oppfylle krav, ikke om tiltakene faktisk virker. Målet blir å bestå tilsyn, revidere sikringsrisikoanalyser og sikringsplaner innen fristen, gjennomføre pålagte øvelser, driller, internrevisjoner og å skrive DoS (sikringsavtale mellom skip og havneanlegg). Det er nødvendig, men sier lite om evnen til å fungere når noe faktisk skjer. Altfor sjelden ses virksomheter og operatører i samme havn i sammenheng; de opererer parallelt, ikke i samvirke.
Et mer sammensatt trusselbilde
Truslene er ikke lenger enten fysiske eller digitale, men sammensatte. Cyberangrep kan lamme nødvendige terminalsystemer. En insider kan omgå prosedyrer. Påvirkning og feilinformasjon kan skape tvil og beslutninger tas på feil grunnlag.
Havner er attraktive mål fordi de samler flere sårbarheter og kan lamme store deler av samfunnet. De er komplekse, digitalt avhengige og preget av mange aktører med ulike forutsetninger, ulik drift og sikkerhetsnivåer. Konsekvensene ved bortfall er store, og i dagens trusselbilde er forstyrrelser ofte nok.
Tiltak finnes, men ansvaret er lokalt, konsekvensene nasjonale
Når forstyrrelser er nok, blir ikke spørsmålet om hvilke tiltak som finnes, men om de virker når det faktisk gjelder. Mange havner har investert store summer i gjerder, kameraer og adgangskontrollsystemer. Tiltakene er synlige og tilsynelatende gir de også kontroll. Men sikkerhet oppstår først når mennesker, teknologi og rutiner fungerer sammen.
Erfaring fra øvelser, hendelser og daglig drift peker ofte på de samme utfordringene. Samhandling stopper ofte opp når roller er uklare. Beslutninger tar tid når ansvaret er fragmentert og delt. Innsidetrusler undervurderes fordi tillit er en del av den norske kulturen. Digitale systemer behandles som drift, ikke som sikkerhet. Tiltakene finnes, men virker de når de trengs?
Havnene som en del av nasjonal beredskap
I en stadig mer urolig verden får havnene økt betydning. De er knutepunkt for sivil forsyning og en forutsetning for nasjonal beredskap i både fred- og krigstid. De skal fungere i fred, krise og ved konflikt – samtidig som de drives kommersielt.
Havner forventes å levere samfunnskritiske funksjoner, men rammevilkårene er ikke alltid tilpasset ansvaret. Risikoen bæres lokalt, mens konsekvensene er nasjonale.
Fra plan til praksis
Havnesikring kan ikke lenger bare måles i om krav er oppfylt. Den må måles i evnen til å opprettholde drift når noe svikter.
Det innebærer:
- å øve på hendelser som ikke nødvendigvis følger planen
- å ta innsidetrusselen på alvor
- å etablere klare ansvars- og rolleavklaringer
- å styrke samvirket mellom havn, operatører, myndigheter og forsvar
- å sikre at kritiske oppgaver også kan løses ved bortfall av nøkkelpersoner eller systemer
- å utvikle planer som er enkle å bruke, og som samsvarer med virkeligheten
Ingen havn blir sikrere av flere hyllemeter med planverk.
Planene må henge sammen, være kjent og fungere i praksis. Først da gir de reell
effekt.
Havnesikring skapes ikke av én aktør. Den oppstår i
samspillet mellom myndigheter, havner og aktørene i havnen. Uten god
involvering fungerer verken planer eller tiltak.
Når havnene fungerer, tar vi det som en selvfølge. Når de
ikke gjør det, merkes det raskt.
