Norske havner må være forberedt

Sysselmesteren på Svalbard tok 2. september arrest i det russiske skipet «Professor Molchanov», som lå til kai i Barentsburg. Arresten ble gjennomført etter pålegg fra Nord-Troms og Senja tingrett, som har gitt det ukrainske energiselskapet Naftogaz rett til beslag som ledd i arbeidet med å inndrive et krav mot Russland.

Sysselmesteren har understreket at dette er en sivil tvist, og at verken staten eller Sysselmesteren er part i saken.
Likevel har hendelsen utløst russiske reaksjoner og aktualisert et større spørsmål for norske havner: Hvor raskt kan en juridisk, kommersiell eller operativ hendelse ved en kai utvikle seg til en sikkerhetspolitisk belastning?

Fra FOH til havnesikkerhet

Tidligere brigader Dag Søberg mener norske havner må ta høyde for nettopp slike situasjoner.
– Beslaget på havna på Svalbard var en klar eskalering i den geopolitiske temperaturen rundt norske havner. Selv om dette formelt er en sivil rettsprosess, viser reaksjonene hvor raskt en hendelse på kaia kan få sikkerhetspolitiske konsekvenser. Havner må planlegge for mer enn adgangskontroll. De må forstå hvem som kan ramme dem, hvorfor og hvordan, sier Søberg.
Han er partner i Agenda Risk. Før han gikk over til rådgivningsbransjen i 2022, hadde han nær 38 år i Forsvaret. Han var brigader og sjef for operasjonsavdelingen ved Forsvarets operative hovedkvarter (FOH), som leder og koordinerer militære operasjoner nasjonalt og i utlandet.
Han mener norske havner har fått en tydeligere rolle i et stadig mer krevende sikkerhetspolitisk landskap. Havnene er innganger til industri og forsyningskjeder, knutepunkter for kritiske varer og enkelte steder viktige for mottak og understøttelse av allierte styrker.
– Havner er ikke bare logistikkpunkter. De er kritisk infrastruktur og kobler sjøtransporten direkte til industri, energiforsyning og totalforsvar. Det gjør dem attraktive for kartlegging, påvirkning, sabotasje og digitale angrep, sier Søberg.

Det innebærer også at havnas sårbarhet ikke nødvendigvis handler om det som skjer på selve kaia.
En aktør kan være interessert i informasjon om havnens kapasitet, forsyningslinjer, tekniske systemer eller beredskap. Andre hendelser kan være mer direkte, som cyberangrep, fysisk sabotasje eller forsøk på å påvirke beslutninger.
For havneledelsen blir derfor spørsmålet ikke bare hvordan uvedkommende skal holdes ute, men hvordan virksomheten skal oppdage og håndtere at forutsetningene plutselig endrer seg.

Kystverket skjerper kravene

Samtidig er kravene til havnenes sikkerhetsarbeid i endring.
Kystverket varslet i juni at praksisen for havnenes overordnede sikringsrisikoanalyser, PSA, skjerpes. Bakgrunnen er blant annet at ESA har funnet flere havner med utløpte analyser. Havner uten gyldig PSA skal følges opp med krav om ny analyse i løpet av 2026.
Analysene skal gjennomgås ved behov og minst hvert femte år. Kystverket peker samtidig på geopolitisk uro, statlige og økonomiske aktører, cyberangrep og økende digital sårbarhet.
Etaten understreker at fysisk og digital sikring må ses i sammenheng.
For det enkelte havneanlegg gjelder en tilsvarende sikringsrisikoanalyse, PFSA. En godkjent sikringsvirksomhet, RSO, må benyttes når analysen skal utarbeides eller oppdateres. Havneanleggets sikringsleder, PFSO, har ansvar for den daglige oppfølgingen av sikringsarbeidet og planverket.
For Søberg er det avgjørende at analysene ikke blir et rent dokumentasjonskrav.
– En sikringsrisikoanalyse må være et operativt styringsverktøy, ikke et dokument man finner frem ved tilsyn. Den må beskrive dagens verdier, dagens aktører og dagens trusler, og den må omsettes til tiltak som personellet faktisk kan gjennomføre, sier han.

Når trusselbildet endrer seg

Det er nettopp overgangen fra analyse til praktisk beredskap Søberg mener blir viktigere fremover.
Et havneanlegg kan være godt sikret mot de truslene man kjenner fra før, men samtidig være dårlig forberedt på en situasjon som oppstår raskt og utenfor det ordinære driftsmønsteret.
Arresten i Barentsburg er i så måte en påminnelse om at hendelser med utgangspunkt i juss, økonomi eller internasjonale konflikter også kan få betydning for havnedriften.
– Det avgjørende er ikke om planen ser riktig ut på papiret. Det avgjørende er om havnen oppdager endringen tidlig, tar gode beslutninger og klarer å opprettholde sikker drift under press, sier Søberg.
Han mener havneledelsen nå bør stille seg tre spørsmål:
- Gjenspeiler sikringsrisikoanalysen dagens verdier, aktører og trusselbilde?
- Er fysisk og digital sikring vurdert i sammenheng?
- Har organisasjonen nylig øvd på en situasjon der sikringsnivået må endres raskt?

Et bredere sikkerhetsansvar

Kystverket opplyser at godt over 600 norske havneanlegg i praksis er godkjent etter ISPS-koden. Søberg mener bredden i havnesektoren gjør det særlig viktig at også mindre og mellomstore anlegg får tilgang til oppdatert kompetanse og er i stand til å omsette analyser til praktiske tiltak.
Agenda Risk er nylig ført opp på Kystverkets liste over godkjente RSO-er og kan dermed gjennomføre PSA og PFSA samt bistå med sikringsplaner for havner og havneanlegg.
Selskapet har bakgrunn fra blant annet Forsvaret, politiet og etterretning, og har samtidig styrket kompetansen innen havnesikkerhet.
For Søberg handler likevel den nye situasjonen om noe større enn kravene til ett enkelt dokument eller én enkelt havn.
– Havnene må være forberedt på at sikkerhetssituasjonen kan endre seg raskt. Det krever ikke at man skal gå rundt og være redd for alle mulige hendelser. Det krever at man har oversikt over egne verdier og sårbarheter, forstår aktørene som kan ha interesse av virksomheten, og vet hva man skal gjøre når situasjonen endrer seg.
Arresten i Barentsburg var en sivil rettsprosess. Men den illustrerer samtidig et sikkerhetspolitisk landskap der hendelser som oppstår av juridiske eller kommersielle grunner, kan få ringvirkninger langt utover det opprinnelige formålet.
For norske havner er spørsmålet derfor ikke bare hva som skjer ved kaia i dag. Det er hvor godt de er forberedt på det som kan skje i morgen